De nye crocksene ble tatt i mot med åpen munn - og her holdt en til på å forsvinne

Aya er en ivrig

Jeg setter det i hermetegn, for det er ikke alltid tingene kommer TIL meg... Støtt og stadig er hun observert med noe i munnen på vei BORT i fra oss. Og hun hamstrer. Flere ganger er hun observert mens hun graver de små skattene sine ned i snøen. Så akkurat nå lurer vi på hvordan hagen vår vil se ut når snøen smelter. Kanskje ser den ut som en slagmark med all verdens ting og tang liggende overalt?

Hundene mine elsker crocksene. De bærer på dem, rister på dem og løper rundt med dem. De har ennå ikke spist i stykker ett eneste par. Men da det gamle paret var utslitt og et flunkende nytt par ankom huset, skjeddde det noe mystisk. Den ene er og blir BORTE. Jeg har lett overalt. Under alle sofaer, oppi alle senger, inne i fryseskapet og i skapet under vasken - for kanskje jeg er som pappaen til Albert Åberg som la hatten i fryseren og isen på hattehylla...

Men uansett hvor jeg leter så er og blir den borte. Så jeg har måttet kjøpe ett par til. Men jeg mistenker sterkt en syv måneder liten skøyer som heter Aya. Kanskje hun har gravd den ned et lurt sted ute i hagen?

Kan Aya gå???

Når jeg tenker meg om og ser gjennom bildene jeg tar av henne, så er det en ting som går igjen på alle bildene: Hun løper og hun løper og hun løper. Den hunden har en knallkondisjon!

Aya forguder Smilla

Ayas store forbilde er Smilla

Det Smilla gjør må Aya gjøre. Og Smilla er RASK. Dersom Aya ikke klarer å holde følge skriker hun som en stukket gris - rettere sagt: hun loser som den vakreste harehund... Sukk. Ikke akkurat en egenskap jeg har veldig lyst på. visst kan det å lose når man er i helene på et annet dyr være en fordel under jakt, spesielt på rådyr, men ikke har vi rådyr her jeg bor og det er ikke bare jeg som vil høre at hun er på ferskt spor.

Mitt håp er at dette vil dempe seg etterhvert som hun blir eldre. Det er nemlig kun på Smilla hun loser. Når hun og jeg er alene er hun musestille. bortsett fra en gang hun ikke kom seg over et gjerde og ble stående bom fast i skogen. Da var jeg ikke i det minste tvil om at hun trengte hjelp.

Aya har også begynt å jappe litt ute i hagen når hun ser spennende ting oppe på veien. Det er vel ikke til å unngå, for også de andre kan gjøre det. Men igjen; dette er noe jeg ikke ønsker meg. Å ha fem hunder er ikke alltid like ideelt.

Smilla og Aya

Men i det store og hele er det lite lyd i Aya

Hun er musestille om natta når hun sover med de andre. Hun er mustestille i bilen dersom hun er med og må vente der. Hun er også musestille når jeg tar en hund ut av flokken for å trene lydighetsøvelser med den, og de fire andre må vente på den andre siden av døren.

Og hun har lite stress. Men den hørselen er det fremdeles noe galt med. Spesielt når det ringer på dørklokka og hun bare VIL være med ut. Supersosial som hun er så vil hun hilse på alle og undersøke alt. Da er hun ikke bare enkel å kalle inn igjen.

Vi trener for lite...

Jeg må bare tilstå det... Men litt får vi da gjort. Vi jobber med stå-sitt og dekk. Hun blir ofte liggende helt musestille når hun dekker ned. Ikke fjær i beina på henne, slik som med Smilla. Og hun begynner å få en raskere neddekk. Det går fremmover med apporteringen og det siste vi har startet med et feltsøk. Det vil si at hun skal finne igjen en gjenstand som jeg har lagt ut. Gjenstanden legges slik at hun ikke kan se den og hun kan ikke bruke sporet for å finne den.

Første forsøket var sammen med broderen Aladdin eller Linus som han heter til daglig. Han har blitt en stor og tøff gutt som syntes det var stas å sjekke damer - helt til mamma Qandis fortalte han hva hun mente om hans oppførsel! En 7 månder gammel valp prøver IKKE å voldta gamle damer! Spesielt ikke sin mor. Faktisk var det ille nok at han hevet på ørene og sa pip-pip...

Ta livet som det faller seg...

Feltsøk

Linus var like "blond" som det en blond springer spaniel på 7 måneder kan være. Han sa bare HÆ og skjønte ikke bæret av hva vi drev på med. Søke...? Hva???? Men han kom seg da ut og han hadde et nydelig tak på apporten. Men det å avlevere var ikke like stas.

Aya var om enn enda blondere. Hun fant også til slutt, men hun mente at den dingsen kunne da bare bli liggende....

Men dagen etter gikk det litt bedre og hun plukket ivrig og begynte faktisk å kombinere de små grå med luktesansen.

Fire av gjengen på tur: Aya - Smilla - Vezla og Chelly

Kjøre bil er stas

Hun hopper nå frivillig inn i bilen når vi skal på tur og det er ikke like vanskelig å få henne inn i bilen igjen etter at vi har vært på tur, heller. Og det går fremmover med å kalle henne inn i alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Hun har også fått være med å søke tennisball i uthuset da jeg har hatt et dårlig kne og vi måtte ta i bruk ulike former for sysselsetting, men det skjønte hun nok ikke så mye av. Eller kanskje gjorde hun det? For plutselig kom hun med en bitteliten bit av en gammel tennisball som hun hadde funnet...

Mamma Q er nå 8,5 år men oppfører seg som en unghund i terrenget

7 måneder gammel men ikke stor

Aya har ennå ikke tatt igjen sin mamma i høyde, og mamma Q er den minste av mine tisper. Det betyr at Aya rager ikke så veldig høyt over bakken med sine 7 måneder og 48 cm i skulderhøyde. Men hun når helt nedpå med alle fire beina og hun har beinstamme som en liten bjørn - så hun klarer seg nok!

De små er ikke større, sier de her. Og det er noe sant i det. Hun spiser som en hest og har ennå ikke fått løpetid. Så vi håper hun strekker seg en centimeter til i høyden.

Aya kan ikke være dårligere enn sin mor

Hun er en herlig valp!

Plutselig var hun helt stueren - nesten når jeg hadde gitt opp håpet. Hun har ennå ikke ødelagt noe (bare "gjemt" noe). Hun er åpen og sosial mot både folk og fe. Hun har en deilig, lettstelt pels - i hvert fall så langt og hun har vært frisk som en fisk.

Og perfekte hunder vokser ikke på trær. De er noe du stadig skal strekke deg mot i ditt avlsarbeide.... Og ennå kan mye gå galt på veien til å bli en dyktig og pen og sprek springer-frøken. Men vi er på god vei, føler jeg.